Presse

Om Labyrint
 
Foto: David Zadig

«Et originalt og sjeldent prosjekt som fortsatte å resonnere i meg lenge etterpå»

«Selv om festivalens tema var håp, var det hele tiden en mørk klangbunn i programmeringen både i forestillingene og fagprogrammet. Det kjennes påkrevd og nødvendig all den tid vi lever i en urolig verden der krig, ødeleggelser og klimakrisen kaster lange skygger over tilværelsen. Noen ganger er det dessuten noe forløsende ved å gå inn i det mørkeste mørket og være der noen korte øyeblikk, slik man kunne gjøre i kompaniet Karawanes konsertforestilling Labyrint på festivalens åpningskveld. I den store verkstedhallen til kunstnersenteret på Dalsåsen ble publikum omsluttet av et eget univers idet Sigvei Ringvolds grenete, svarte skulpturer strakte seg mot taket og smeltet sammen med et massivt lydbilde med elektroniske lyder og røff gitar av Chris Erichsen og Snorre Sjønøst Henriksen. Anette Röde Hagnell sto i midten av alt, og foruten tidvis å akkompagnere seg selv med trekkspill, fremførte hun intense, mørke poetiske tekster hun selv hadde skrevet, for det meste snakkende direkte til publikum. Med tekstlinjer som ««Inntil motsatsen är bevisat/ gräver vi ner oss i hålor ved sidan av våre förfäderes gravar/ på konfirmationsdagen står vi som hvitkledde mumiar/ utgrävde igjen av våre mødrar/ smykkade med blommor til falske songar om en ljusnande framtid» boret hun i den potensielle umuligheten av fellesskap i den fragmenterte, kriserammede verdenen vi lever i. Det var et originalt og sjeldent prosjekt som fortsatte å resonnere i meg lenge etterpå.»
 
Judith Kristine Dybendal på Scenekunst.no

 

 
 
«Et mørkt men bærekraftig kunstprosjekt i postcovidtid»
 
Karawane er de Porsgrunnsbaserte musikerne og scenekunstnerne Anette Röde Hagnell og Chris Erichsens prosjektgruppe. Forestillingen «Labyrint» springer fram av et samarbeid i et kunstnerfellesskap med musiker og performancekunstner Snorre Sjønøst Henriksen ( opprinnelig fra Brevik) og billedkunstner og scenograf Sigvei Ringvold. Hagnells nyskrevne tekst bærer hele den timeslange forestillingen.
 
Som publikum føres vi opp til tårnsalen gjennom den gamle spritfabrikken i Spriten Kunsthall via billedkunstner Sigvei Ringvolds utstillingsrom. Ringvold arbeider med objekter som er utsatt for mekanisk eller fysisk behandling, vridde, nakne eller på annen måte destruerte som grener flekket for bark, eller brent aske. Rommet er et åsted for handlinger. Dette har vært utgangspunkt for et samarbeid mellom kunstnere fra ulike kunstfelt, som har resultert i forestillingen «Labyrint».
 
7 røde tråder strekker seg fra gulv til tak og danner et sirkelrundt felt. Når poet og skuespiller Anette Röde Hagnell gjør entré stiller hun seg midt i sirkelen og varsler oss om en inntreden i et landskap i oppløsning. Vi geleides videre oppover i etasjene og inn i tårnsalen, hvor rommet er lyssatt av fargen absinth-grønt. Fra taket henger Ringvolds legemsstore papirkrims. De ligner ulveskrotter eller ulvehammer. De store fabrikkvinduene er dekket tett av svartkritttegninger. Betonggulvene er dekket av persiske tepper, scenerommet har knapt markerte overganger. Som publikum i en fullsatt sal kommer vi dermed tett på.

Det bør egentlig være en hel liten sensasjon hver gang en ny norskskrevet scenetekst settes opp. «Labyrint» er noe så sjeldent som nyskrevet poesi for scene, framført av poeten selv.

Fine modernistiske dikt med høy grad av presisjon i strofer som «Alla andra bor på en annan planet». Hagnells poesi befinner seg innenfor modernistisk litteraturgenre i et coviderfaringsbasert perspektiv, som kan nærme seg visjonsdiktning.

I Hagnells mørke labyrint er unntakstilstanden blitt den nye normalen. Naturen er i uro og i opprør, som ved «Blixtor» og «stormande hav». Mennesker finnes men de er «lidande» i et landskap hvor «forlåtelse» og «forråtnelse» er ordrim. Våren har ingenting å by på. Fortiden har gått i oppløsning. Drømmer og håp fra barndommen er borte. En romantisk, eller en nostaligsk lengsel avsløres i strofer som «Jag søkte stjärnan som ledet hem», men hjemmet er borte: «mor og far vet inte var livbøyan henger», og konfirmasjonskjortlene er nå blitt «mumiers kläder». Scener som fra ekteskap er gjenkjennbare i strofer som «Jag klamrar mig fast vid en främling» og «Hatets vägar» vipper mellom den personlige og den storpolitiske scenen, som i historien om «en liten elak clown» som truer med å ta over verden. «Inntil motsatsen er bevisat, lever vi för evigt».

Det er ingen automatikk i fortrinn at poeten også er scenekunstner, men her går prosjektets potensiale opp i mente, på grunn av Hagnells sterke autensitet som formidler, som er nødvendig for formidlingen av poesien.

Siden monologens dramaturgi er naturlig brutt opp av en rekke av dikt, og lyssettingens brå fargeskift, Hagnells ekspressive vokalbruk, kan det være naturlig å peke på mellomkrigstidens kabaretdramaturgiske grep. 
 
Å dyrke det nostalgiske er en av farene ved en slik kombinasjon av tekst og estetikk. Men det nostalgiske er ikke den eneste faren i en slik forestilling. En annen er det kunstneriske, svevende uten handling, med dystopiske drømmer og pessimistiske drømmebilder. «Labyrint» fungerer overraskende godt, i synergieffekten fra kunstnere som bygger på hverandres etos. Selvom det er dystert, er det likevel håp, men håpet ligger ikke umiddelbart latent i tekstene, men i det auditive forløsende grepet. Det skaper en organisk dynamikk, som vender forestillingen mer over i et konsertformat, som absolutt kler konseptet. Musikerne og lydskulptørene Henriksen og Erichsen fornyer kabaretformatet med støymusikk, hvor beaten legger seg som en ny puls bakom hjertet. Fungerer det? Ja! Jeg koste meg! Støymusikken skaper driv og motkraft i det poetiske, dystre. 
 
Skien og Porsgrunn utgjør et kraftsentrum i teatermiljøene i Norge. «Labyrint» forsterker bildet i og med at forestillingen treffer med millimeterpresisjon på sin samtid, i sanntid, siden 80-tallspessimismen plutselig er blitt dagsaktuell, i den midtkrigskrise vi nå er omgitt av, etter gjenåpningen av korona-samfunnets ensomhet. Slike bærekraftige kunstprosjekter håper vi å se flere av framover.

Marianne Solberg, Telemarksavisa
 
Om Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke)


Meditativt-aktivistisk
«Skjermspillet dreier seg rundt mennesker i bevegelse, som folk på vei til t-banen, demonstrasjoner og flyktninger på vandring. Tekstene vandrer også, i samklang med bildene, enten det er sangtekster eller leste tekster, og det rolige uttrykket står i kontrast til det ofte voldsomme innholdet. Det er noe meditativt-aktivistisk over det hele. Produksjonen er teknisk dyktig gjennomført, og med det, evner å formidle stoffet sitt på en måte som gir gjenklang på andre siden av skjermen; det er noe å undersøke i rommene mellom tekst, musikk og bilde».

Willy Walder, Norsk Shakespearetidsskrift, om Karawanes innslag under Vårskjermfest - Digital spesialutgave av Vårscenefest 2020, Tromsø 2 mai 2020


Pågående, urolig og veldig effektfullt

«Vi får se offer for personlig vold gjennom historien om den forslåtte damen som passer inn i en offentlig staselig ramme selv med synlige blåmerker. Vi får se skremmende nattlys-bilder fra flyktninger som kaster stein på soldater som skyter på dem, og vi får en aldeles hjerteskjærende historie om den lille jenta i flyktningeleiren som beskjedent, men stolt viser fram den nye lua si, mens musikken går i bakgrunnen og Erichsen messer «knoklene i veikanten minner om sin eksistens/skinner i solrenningen/renvasket av det evige regnet.» Det er foruroligende på en måte som gjør det vanskelig å ikke la seg berøre.

Teknisk / kunstnerisk funker disse sammensmeltningen på en utmerket måte. Det er god flyt mellom film, musikk og skuespill. Det er spesielt artig for en gammel TAV!-fan å høre at det mer hissige gitartemaet mot slutten så absolutt er gjenkjennbart. Det er pågående, urolig og veldig effektfullt. Erichsen har også tatt med låten «Et annet sted» fra EP-en Eplepaien, Amerika og Gud» fra 1983.

Så er det viktig å understreke at dette ikke handler om enkeltpersoner, men om gruppen som helhet. De bidrar hver på uvurderlig vis til at prosjektet holder så høy kunstnerisk standard som det gjør. Til sammen utgjør de en dynamisk enhet.»


Ådne Evjen, Deichman musikk-blogg. Les hele anmeldelsen her.