OM LABYRINT
Hva var det som traff oss?
De 45 minuttene forestillingen varer, går fort. Vi blir sugd inn i
universet, vi blir skremt og vi føler innimellom på små lysglimt.
Kanskje står vi litt spørrende igjen: «Hva var det som traff oss?». Det
er på ingen måte lettfordøyelig det som blir servert fra scenen, men det
skal godt teater – eller god kunst – heller ikke være. Det skal få oss
til å tenke, få oss til å nærme oss erkjennelser i oss selv, få oss til å
skjelve i grunnvollene. Akkurat det lykkes Karawane særdeles godt med i
sin labyrint av mørke og lys.
 |
Foto: David Zadig
|
«Et originalt og sjeldent prosjekt som fortsatte å
resonnere i meg lenge etterpå»
«Selv om festivalens tema var håp, var
det hele tiden en mørk klangbunn i programmeringen både i forestillingene og
fagprogrammet. Det kjennes påkrevd og nødvendig all den tid vi lever i en
urolig verden der krig, ødeleggelser og klimakrisen kaster lange skygger over
tilværelsen. Noen ganger er det dessuten noe forløsende ved å gå inn i det
mørkeste mørket og være der noen korte øyeblikk, slik man kunne gjøre i
kompaniet Karawanes konsertforestilling Labyrint på festivalens åpningskveld. I
den store verkstedhallen til kunstnersenteret på Dalsåsen ble publikum
omsluttet av et eget univers idet Sigvei Ringvolds grenete, svarte skulpturer
strakte seg mot taket og smeltet sammen med et massivt lydbilde med
elektroniske lyder og røff gitar av Chris Erichsen og Snorre Sjønøst Henriksen.
Anette Röde Hagnell sto i midten av alt, og foruten tidvis å akkompagnere seg
selv med trekkspill, fremførte hun intense, mørke poetiske tekster hun selv
hadde skrevet, for det meste snakkende direkte til publikum. Med tekstlinjer
som ««Inntil motsatsen är bevisat/ gräver vi ner oss i hålor ved sidan av våre
förfäderes gravar/ på konfirmationsdagen står vi som hvitkledde mumiar/
utgrävde igjen av våre mødrar/ smykkade med blommor til falske songar om en
ljusnande framtid» boret hun i den potensielle umuligheten av fellesskap i den
fragmenterte, kriserammede verdenen vi lever i. Det var et originalt og
sjeldent prosjekt som fortsatte å resonnere i meg lenge etterpå.»
«Et mørkt men bærekraftig kunstprosjekt i postcovidtid»
Karawane er de Porsgrunnsbaserte musikerne og scenekunstnerne Anette
Röde Hagnell og Chris Erichsens prosjektgruppe. Forestillingen
«Labyrint» springer fram av et samarbeid i et kunstnerfellesskap med
musiker og performancekunstner Snorre Sjønøst Henriksen ( opprinnelig
fra Brevik) og billedkunstner og scenograf Sigvei Ringvold. Hagnells
nyskrevne tekst bærer hele den timeslange forestillingen.
Som
publikum føres vi opp til tårnsalen gjennom den gamle spritfabrikken i
Spriten Kunsthall via billedkunstner Sigvei Ringvolds utstillingsrom.
Ringvold arbeider med objekter som er utsatt for mekanisk eller fysisk
behandling, vridde, nakne eller på annen måte destruerte som grener
flekket for bark, eller brent aske. Rommet er et åsted for handlinger.
Dette har vært utgangspunkt for et samarbeid mellom kunstnere fra ulike
kunstfelt, som har resultert i forestillingen «Labyrint».
7 røde
tråder strekker seg fra gulv til tak og danner et sirkelrundt felt. Når
poet og skuespiller Anette Röde Hagnell gjør entré stiller hun seg midt i
sirkelen og varsler oss om en inntreden i et landskap i oppløsning. Vi
geleides videre oppover i etasjene og inn i tårnsalen, hvor rommet er
lyssatt av fargen absinth-grønt. Fra taket henger Ringvolds legemsstore
papirkrims. De ligner ulveskrotter eller ulvehammer. De store
fabrikkvinduene er dekket tett av svartkritttegninger. Betonggulvene er
dekket av persiske tepper, scenerommet har knapt markerte overganger.
Som publikum i en fullsatt sal kommer vi dermed tett på.
Det bør egentlig være en hel liten sensasjon
hver gang en ny norskskrevet scenetekst settes opp. «Labyrint» er noe så
sjeldent som nyskrevet poesi for scene, framført av poeten selv.
Fine
modernistiske dikt med høy grad av presisjon i strofer som «Alla andra
bor på en annan planet». Hagnells poesi befinner seg innenfor
modernistisk litteraturgenre i et coviderfaringsbasert perspektiv, som
kan nærme seg visjonsdiktning.
I Hagnells
mørke labyrint er unntakstilstanden blitt den nye normalen. Naturen er i
uro og i opprør, som ved «Blixtor» og «stormande hav». Mennesker finnes
men de er «lidande» i et landskap hvor «forlåtelse» og «forråtnelse» er
ordrim. Våren har ingenting å by på. Fortiden har gått i oppløsning.
Drømmer og håp fra barndommen er borte. En romantisk, eller en
nostaligsk lengsel avsløres i strofer som «Jag søkte stjärnan som ledet
hem», men hjemmet er borte: «mor og far vet inte var livbøyan henger»,
og konfirmasjonskjortlene er nå blitt «mumiers kläder». Scener som fra
ekteskap er gjenkjennbare i strofer som «Jag klamrar mig fast vid en
främling» og «Hatets vägar» vipper mellom den personlige og den
storpolitiske scenen, som i historien om «en liten elak clown» som truer
med å ta over verden. «Inntil motsatsen er bevisat, lever vi för
evigt».
Det er ingen automatikk i fortrinn at poeten også er
scenekunstner, men her går prosjektets potensiale opp i mente, på grunn
av Hagnells sterke autensitet som formidler, som er nødvendig for
formidlingen av poesien.
Siden monologens dramaturgi er naturlig brutt opp av en rekke av
dikt, og lyssettingens brå fargeskift, Hagnells ekspressive vokalbruk,
kan det være naturlig å peke på mellomkrigstidens kabaretdramaturgiske
grep.
Å dyrke det nostalgiske er en av farene ved en slik
kombinasjon av tekst og estetikk. Men det nostalgiske er ikke den eneste
faren i en slik forestilling. En annen er det kunstneriske, svevende
uten handling, med dystopiske drømmer og pessimistiske drømmebilder.
«Labyrint» fungerer overraskende godt, i synergieffekten fra kunstnere
som bygger på hverandres etos. Selvom det er dystert, er det likevel
håp, men håpet ligger ikke umiddelbart latent i tekstene, men i det
auditive forløsende grepet. Det skaper en organisk dynamikk, som vender
forestillingen mer over i et konsertformat, som absolutt kler konseptet.
Musikerne og lydskulptørene Henriksen og Erichsen fornyer
kabaretformatet med støymusikk, hvor beaten legger seg som en ny puls
bakom hjertet. Fungerer det? Ja! Jeg koste meg! Støymusikken skaper driv
og motkraft i det poetiske, dystre.
Skien og Porsgrunn utgjør et kraftsentrum i teatermiljøene i Norge.
«Labyrint» forsterker bildet i og med at forestillingen treffer med
millimeterpresisjon på sin samtid, i sanntid, siden 80-tallspessimismen
plutselig er blitt dagsaktuell, i den midtkrigskrise vi nå er omgitt av,
etter gjenåpningen av korona-samfunnets ensomhet. Slike bærekraftige
kunstprosjekter håper vi å se flere av framover.
OM ALT VI GJØR ER FORGJEVES (ELLER IKKE)
Meditativt-aktivistisk
«Skjermspillet dreier seg rundt mennesker i bevegelse, som folk på vei
til t-banen, demonstrasjoner og flyktninger på vandring. Tekstene
vandrer også, i samklang med bildene, enten det er sangtekster eller
leste tekster, og det rolige uttrykket
står i kontrast til det ofte voldsomme innholdet. Det er noe
meditativt-aktivistisk over det hele. Produksjonen er teknisk dyktig
gjennomført, og med det, evner å formidle stoffet sitt på en måte som
gir gjenklang på andre siden av skjermen; det er noe å undersøke i
rommene mellom tekst, musikk og bilde».
Willy Walder, Norsk Shakespearetidsskrift, om Karawanes
innslag under Vårskjermfest - Digital spesialutgave av Vårscenefest 2020,
Tromsø 2 mai 2020
Pågående,
urolig og veldig effektfullt
«Vi får se offer for personlig
vold gjennom historien om den forslåtte damen som passer inn i en offentlig
staselig ramme selv med synlige blåmerker. Vi får se skremmende nattlys-bilder
fra flyktninger som kaster stein på soldater som skyter på dem, og vi får en
aldeles hjerteskjærende historie om den lille jenta i flyktningeleiren som
beskjedent, men stolt viser fram den nye lua si, mens musikken går i bakgrunnen
og Erichsen messer «knoklene i veikanten minner om sin eksistens/skinner i
solrenningen/renvasket av det evige regnet.» Det er foruroligende på en måte
som gjør det vanskelig å ikke la seg berøre.
Teknisk / kunstnerisk funker
disse sammensmeltningen på en utmerket måte. Det er god flyt mellom film, musikk
og skuespill. Det er spesielt artig for en gammel TAV!-fan å høre at det mer
hissige gitartemaet mot slutten så absolutt er gjenkjennbart. Det er pågående,
urolig og veldig effektfullt. Erichsen har også tatt med låten «Et annet sted»
fra EP-en Eplepaien, Amerika og Gud» fra 1983.
Så er det viktig å understreke
at dette ikke handler om enkeltpersoner, men om gruppen som helhet. De bidrar
hver på uvurderlig vis til at prosjektet holder så høy kunstnerisk standard som
det gjør. Til sammen utgjør de en dynamisk enhet.»
Ådne Evjen, Deichman musikk-blogg. Les hele anmeldelsen her.
