Forestillinger

Labyrint
 


Labyrinten som åsted, tilstand, erkjennelsesprosess og bilde av verden danner utgangspunktet for Karawanes nye prosjekt: En poetisk, musikalsk odyssé gjennom et mørklagt landskap der unntakstilstanden er opphøyd til å bli den nye normalen. 
 
Karawane ble dannet av Anette Röde Hagnell og Chris Erichsen våren 2019. Det vokste ut av et musikalsk samarbeid som har fått et stadig mer visuelt uttrykk og et scenisk samarbeid som har fått et stadig mer musikalsk ut­trykk. 
 
Karawane er i sin natur et nomadisk prosjekt som inngår nye allianser ved hvert stoppested. I Labyrint skrur vi oss inn i et kraftfullt visuelt univers i samarbeid med billedkunstneren Sigvei Ringvold. Ringvolds arbeid handler om nedbrytning som forutsetning for ny tilblivelse: rester av verden, spor av levd liv, bestående av vesener av fluoriserende avtrykk av avfallsmatriser og materialer i oppløsning. Disse bringes inn i et mørkt rom hvor vi oppdager dem på nytt, i et annet lys.
 
I dette rommet beveger Anette Röde Hagnell seg - lenger og lenger inn i la­byrinten. Via poetiske visualiseringer i sine nyskrevne tekster, går hun inn mørket. Vi dras med i en tankestrøm framført med ekspressiv vokal, omsluttet av lydbildene og musikken til Chris Erichsen og Snorre Sjønøst Henriksen.
 
Anette Röde Hagnell: Tekst, musikk, vokal, trekkspill 
Chris Erichsen: Musikk, diverse instrumenter 
Snorre Sjønøst Henriksen: Musikk og lydarbeid 
Sigvei Ringvold: Rom, scenografi, kostyme 
Yasin Gyltepe: Lysdesign og teknikk 
Truls Hannemyr: Lyd 
Tekstkonsulent: Kjersti Wold 
Regikonsulent: Tor Arne Ursin 
 
Coprodusert av Grenland Friteater 
Støttet av Norsk Kulturråd

 
Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke)

Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) er en konsertforestilling som handler om mennesker i drift. Om flukt, ensomhet og fragmentering i globaliseringens tidsalder. Det er et sjangeroverskridende, musikalsk, visuelt, teatralt, filmatisk og lydmalende verk og første del av en trilogi.

Det startet som det vi kalte en «skisse til en konsert» på to visninger, kuratert av Hanan Benammar, på laboratoriet og visningsstedet Vandaler forening på Lille Tøyen i Oslo i april 2017, hvor publikum ble oppfordret til å bli igjen etterpå og kommentere. Skissen ble spent opp over et stadig større lerret på flere visninger det påfølgende året. Med prosjektstøtte fra Kulturrådet i ryggen videreutviklet vi det gjennom våren 2019 og hadde premiere på Fyrhuset i Oslo i mai, med to visninger. Dette følges opp i 2020 med en rekke visninger, på bl.a. Vinterscenen i Porsgrunn, Vårscenefest i Tromsø, Teater Albatross i Tokalynga, Sverige og Sotafabrikken på Vålerenga i Oslo.

Verket blir til i et møte mellom kunstnere med ulik bakgrunn som består av:

Anette Röde Hagnell: Musiker, komponist og skuespiller med bakgrunn i Insti­tutet för Scenkonst. Hun jobber bl.a. med «scenkonst som tonsatt bildkonst, snarare än som en serie händel­ser som visar ett dramaturgiskt förlopp». Ansatt i Grenland Friteater siden 2001, hvor hun bl.a. er kunstnerisk leder for festivalen Vinterscenen.
Chris Erichsen: Skribent, filmskaper, musiker og scenekunstner med bakgrunn fra bl.a. bandene The Aller Værste! og Ratataboo!. En kunstnerisk vagant som er i stadig bevegelse mellom ulike sjangre og uttrykk.
Einar Ottestad: Oppfinner, lys-og lydkunstner og musiker med bakgrunn i bandet Sylvisphere. Ut­dannet og jobber som maritim serviceelektroniker.
Ali Djabbary: Scenekunstner, dramatiker og billedkunstner, tilknyttet Verdensteatret og Nordic Black Theatre. Aktuell med trilogien Ferdaminne, om hans egen historie som flyktning og i Ways of seeing.
Agnar Ribe: Lysdesigner og tekniker, tilknyttet Black Box teater. Under hans styring blir lysbordet et musikk-instrument som spiller med og blir en del av av verket.
Snorre Sjønøst Henriksen: musiker, komponist og performancekunstner. Utdannet ved School of the Art Institute of Chicago. Flerårig opphold i Berlin hvor han samarbeidet med bl.a. Vinge og Müller. Kurator og medorganisator av festivalene Høstpunkt (Skien) og Seaside Picnic (Langesund).

Det innerste skjelettet i Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) utgjøres av en sammenhengende rekke med låter som isolert sett spriker i alle retninger, fra naivistisk pop-minimalisme til massiv, apokalyptisk stream of consciousness. Fra pianobasert cabaretsang til loop-og støybasert spoken word. Men summen av det hele har en innholdsmessig og tematisk nerve som kommer til syne i en tekstlig, musikalsk, auditiv, visuell og fysisk undersøkelse av begrepet isolasjon. I utvidet betydning, med utgangspunkt i dette begrepets språklige opphav, det latinske insula og begrepet islandisation: en prosess knyttet til atskillelse fra og fremmedgjøring overfor ens opphav, røtter og tilhørighet.

En viktig visuell og lydmessig faktor er de mange low tech og DIY-objektene som Einar Ottestad bruker som instrumenter, lyd-og lyskilder. Filmene setter en tone, en stemning, utvider uttrykket og fungerer som en slags stumfilmer med levende musikk. Ali Djabbary utgjør en slags x-faktor på scenen, en Gjen­ganger: Flyktningen, vandringsmannen, seeren, dervisjen.

I pakt med verkets tematikk og nomadiske identitet vil det være i kontinuerlig utvikling. Dette manifesteres på stedene vi spiller på, som til enhver tid vil utgjøre en del av verkets identitet, enten det er på arenaer som defineres som spillesteder eller steder som, i pakt med tematikken, preges av midlertidighet, som befinner seg i en overgangsfase mellom to tilstander og som derigjennom vil defi­nere rommet på nytt, hver gang. 

I trilogiens øvrige deler vil «karawanen» bevege seg videre på flere nivåer. Fra flukten og ensomheten, via konfrontasjonen og oppgjøret til håpet og utopien.

Alt vi gjør er forgjeves (eller ikke) er støttet av Norsk Kulturråd og Fond for utøvende kunstnere. Co-produsert av Grenland Friteater.


«Meditativt-aktivistisk»
Willy Walder, Norsk Shakespearetidsskrift.

«Pågående, urolig og veldig effektfullt»
Ådne Evjen, Deichman musikk-blogg.

Les anmeldelsene her